Anmeldelse
Produsert og regissert av: Wolfgang Reitherman, Produsert av: Winston Hibler, Manus av: Ken Anderson, Frank Thomas, Musikk av: George Bruns, stemmeskuespillere: Hermione Badgley, Eva Gabor, Scatman Crothers
-- Synopsis (fra "CD Journal"-databasen)
Fra Amazon
Hertuginnen katten og hennes tre kattunger lever et luksuriøst liv med en kjær dame. Men deres listige butler, Edgar, har øye på matmor sin enorme formue og planlegger å få kattene til å sove og jage dem ut av herskapshuset.. Hvordan vil de fire skjøre kattene overvinne utfordringene på den ukjente landsbygda og i de skitne gatene i Paris? Svaret er enkelt: De møter O'Malley, en modig villkatt med et hemmelig romantisk hjerte, og blir reddet.. Etter en farlig tur ute i det fri, eskorterer O'Malley Hertuginnen og vennene hennes tilbake til Ladyens hus, hvor Edgar blir sparket av herskapshusets hest og mottar den fortjente straffen for sine onde planer.
Kjernen i en Disneys films sjarm uttrykkes ofte ikke bare gjennom selve animasjonen, men også gjennom stemmeskuespillet.. I denne filmen er Phil Harris fantastisk som O'Malley, og Eva Gaber er så blendende som Hertuginne at det er vanskelig å forestille seg noen andre spille henne.. Kanskje mest minneverdig er imidlertid Pat Buttram (som Napoleon) og George Lindsay (som Lafayette), som spiller et par gretne gentlemann fra Sørstatene. Scenene med Edgar og de to gamle hundene, samt jazzkatten og det kule jazzbandet, er begge minneverdige.
Det mest slående ved å se Aristokattene i dag er hvor dramatisk Disney-animasjonen endret seg fra denne filmen, som var banebrytende på 1970-tallet.. Filmets nostalgiske, daterte følelse skyldes delvis at den foregår i Belle Époque-periodens Paris.. Sammenlignet med nyere filmer som Aladdin, er bakgrunnsillustrasjonene skuffende overdrevent detaljerte, og animasjonen og den generelle tonen er ganske treg. (selv om det noen ganger er en lettelse). (Richard Farr, Amazon.com)